Klimakrisen og naturkrisen er uløselig knyttet til hverandre. Vi kan rett og slett ikke løse den ene uten å løse den andre. Derfor er det en lettelse at verdenslederne klarte å lande en avtale på naturtoppmøtet COP15 i Montreal i Canada. 

Der klimaavtalen har mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader, skal naturavtalen stoppe tapet av natur og biologisk mangfold innen 2030, og starte det langsiktige arbeidet med å tilbakeføre naturen der vår utnyttelse allerede har gått for langt. Det er både helt åpenbart nødvendig og ekstremt ambisiøst. 

Avtalen slår inn i Norge

Først og fremst innebærer avtalen at myndigheter i mye større grad må regulere bruk av arealer og forvaltning av naturresurser. Det vil få betydning for utviklingen av mange prosjekter og sektorer verden over, blant annet jordbruk og fiske. Dette handler ikke bare om tap av tropisk regnskog i Sør-Amerika eller ulovlig fiske i Vest-Afrika. 

Det handler for oss her hjemme i Norge også om hyttebyer, bunntråling og flatehogst i norsk natur. Og vi må forholde oss til å gjøre krevende prioriteringer i utbygging av arealkrevende fornybare energi og overføringslinjer. Ingen sier at dette blir enkelt, men vi må finne måter å produsere og skape verdier uten å bruke enda mer areal.

Det vi må gjøre blir tungt for noen, men samlet sett åpenbart i næringslivets og investorers samlede interesse. Økosystemet er selve livsgrunnlaget vårt og grunnlaget for de verdiene vi skaper. Mer enn som en ny byrde, må denne omleggingen sees på som en enorm mulighet.

Finansnæringen del av løsningen

Vi trenger et fundamentalt skifte hvor næringsaktivitet og investeringer skaper verdi på en reelt bærekraftig måte. For at ikke hvert selskaps eller finansaktørs forsøk på å få til det bare skal bli en kostbar dråpe i havet, trenger vi myndigheter som legger til rette gjennom klare spilleregler. Det kan for eksempel gjøres ved at nasjonale myndigheter setter strengere regler for hvordan vi i fellesskap skal bruke arealene vi har til rådighet, både til lands og til havs.

Naturavtalen peker på finansbransjen som en viktig del av løsningen, slik den også er på klima. Alle finansstrømmer skal innrettes etter målene i naturavtalen. Forpliktelsene ligger på nasjonalt nivå, men det er punkter i avtalen som betyr at myndighetene må gi finansaktørene insentiver og rammer for å bidra til å nå målene i avtalen. Et viktig punkt for å kvantifisere og sammenlikne er at det skal stilles krav til selskaper og finansaktører om å overvåke og offentlig rapportere på hvordan vi påvirker og er avhengig av naturen. 

Nye forventninger

Flere store investorer er allerede godt i gang med å utforme forventninger og krav til hvordan selskapene de eier skal håndtere utfordringer og muligheter knyttet til påvirkning av natur. I KLP jobber vi nå med å skjerpe forventningene vi har på området klima og natur i tråd med målsetningene i naturavtalen. Vi forventer at selskaper presenterer forpliktende mål og strategier som viser selskapets ansvar og muligheter innenfor det nye klima- og naturparadigmet. Og - vi forventer rapportering på fremdrift. Vi forventer at selskap holder seg unna sårbare naturområder og bidrar konstruktivt i utvikling av nye rammer og regelverk, og ikke driver lobby mot disse. 

Gruvedrift i havdypet kan ha konsekvenser som vi ikke kjenner godt nok til, så vi mener det er fornuftig å legge all slik aktivitet på is til vi har mer forskningsbasert kunnskap. Vi tror dette vil bidra til å redusere vår egen finansielle risiko, styrke selskapers verdiskapning og sette oss på rett kurs til å nå naturmålene. Jo flere investorer som drar i samme retning, jo mindre blir risikoen for den enkelte, jo billigere blir det for samfunnet og jo større blir sjansen for at vi når målene på en effektiv måte.

Akkurat som når det gjelder klimakrisen, er dette en krise som bare kan løses i godt samspill mellom myndigheter, investorer og selskaper. Naturavtalen legger til rette for at det nå faktisk kan skje. 

Heidi Finskas er direktør for samfunnsansvar i KLP