EUs taksonomi, offentliggjøringsforordningen og det nye rapporteringsdirektivet er utarbeidet for å løse noe av utfordringen med standardisering. Men endringer i regelverket må følges av forbedringer i ratingene, som ratingaktørene kan gjøre selv. Forbedringer er avgjørende for at investorer og andre interessenter kan bruke ratingene til å vurdere ulike selskaper.

Hovedutfordringen i dag er oppfatningen om at bærekraft er bærekraft - én størrelse som kan tallfestes, måles og bedømmes. Begrepet bærekraft er både fantastisk og problematisk. Fantastisk fordi det rommer alle de endringene vi skal igjennom for å få en fremtid der både natur og mennesker kan leve godt. Problematisk av samme grunn: Det rommer alt fra menneskerettighetsarbeid, vern av truede dyrearter til anti-hvitvaskarbeid.

Selv om man ofte bruker betegnelsen ESG i finans, som synliggjør at vi har med tre ulike hovedbolker av temaer å gjøre, så sauses dette i ESG-ratinger ofte sammen til ett fagfelt. Det er det ikke. Denne tilnærmingen fører til at mange ESG-ratinger får store metodiske svakheter. I tillegg kommuniserer mange dårlig om hva de faktisk måler.

Men disse utfordringene betyr ikke at arbeidet med bærekraft ikke kan måles, bedømmes og rates. Her er syv løsninger fra mitt perspektiv, for å få bedre ESG-ratinger:

Mer spesialiserte ratinger

En rating eller kåring kan ikke måle «alt». En rating som forsøker å måle alt fra om du har retningslinjer, prosedyrer, hva du gjør i praksis, og i tillegg hvorvidt du skaper reell endring, innen alle bærekrafttemaer, vil ikke lykkes. Ratinger bør derfor i størst mulig grad spisse hvilke deler av bærekraftsarbeidet eller hvilke temaer de faktisk vurderer. Det må måles med gode, tilpassede metoder - heller enn å skulle måle alle tema innen bærekraft, med samme metode.

Tydelig kommunikasjon rundt hva som rates

Ratingaktører må kommunisere tydelig hva de måler og hva de ikke måler. Fordi de antakelig ikke måler «alt innen bærekraft» bør de unngå å si at de er en «fullstendig ESG-/bærekraftsrating» eller formuleringer av typen «denne ratingen viser hvor bærekraftig virksomheten er». De må heller kommunisere tydelig hvilke bærekraftstemaer de måler, og på hvilken måte. Og ikke minst være åpne om hva de ikke måler.   

Mer fagkompetanse og samarbeid

Det å måle eller vurdere hvor godt en virksomhet jobber med bærekraftstemaer som barns rettigheter, skatteunndragelser eller sårbare økosystemer fordrer at du har god kunnskap om temaet. Ikke bare må du kunne faget, du må også vite hvilke tiltak fra næringslivet som har effekt og fører til reell forbedring, og hvilke som ikke gjør det. Det finnes forskere og organisasjoner som har denne kunnskapen. Men det er sjelden at ratingbyråene samarbeider med disse. Organisasjoner flest har dessuten erfart at for å bli god på et «bærekraftstema» må du spesialisere deg. Redd Barna er eksperter på barns rettigheter, fordi de kun jobber med det. Et ratingbyrå som ønsker å måle om en virksomhet jobber godt med barns rettigheter, bør tilegne seg kunnskap om temaet, samt inngå samarbeid både med en organisasjon som Redd Barna, og med forskere på feltet.  

Tydeliggjøre vesentlighet

En svakhet ved mange bærekraftsratinger er at de sammenlikner epler og pærer. Når man skal sammenlikne bærekraftsarbeidet i Equinor, SpareBank 1 Østlandet og Borregaard, må man ta innover seg at vi driver svært ulike virksomheter. Bedrifter som driver godt bærekraftsarbeid, jobber med det som er vesentlig for sin virksomhet. Det betyr at de jobber med de temaene der de har stor (potensiell) positiv og negativ påvirkning, eller som har positiv eller negativ påvirkning på virksomheten. Det er lett å forstå at det ikke er de samme temaene for de tre nevnte bedriftene. Men i ratinger blir vi ofte trukket i poeng for å ikke ha retningslinjer eller prosedyrer for ting som er helt uvesentlige for vår virksomhet. Ratinger bør derfor ha en mye tydeligere vekting på de temaene som er vesentlige for virksomheten. Det gjør det kanskje vanskelig å sammenlikne en virksomhet som utvinner olje og en som driver bank. Det kan til og med gjøre det vanskelig å sammenlikne en forretningsbank og en sparebank. Men ratingaktørene må erkjenne at det er vanskelig å sammenlikne epler og pærer.      

Husk verdikjeden, men vurder grad av medvirkning

Mange ratinger har et altfor stort fokus på virksomhetens egen drift, og glemmer at mye risiko (og muligheter) ligger i verdikjeden. Produksjon i lavkostland kan for eksempel innebære høy risiko for brudd på internasjonale ILO-konvensjoner, økonomisk mislighold eller miljøødeleggelser. Verdikjeden må inngå for å ha en god vurdering av bedriftens totale risiko- og mulighetsbilde. Jeg har imidlertid til gode å se ratinger som skiller mellom om virksomheten har «forårsaket», «bidratt til», eller er «direkte forbundet med» risikoen. Dette er rammeverket som brukes i OECDs veileder for ansvarlig næringsliv og FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Det bør tas i bruk av ratingsbyråene, spesielt i vurdering av påvirkning i verdikjeden. For det er faktisk en forskjell på om du forårsaker eller er forbundet med en forurensingsskandale eller barnearbeid.

Hensynta regional kontekst

En annen svakhet ved flere ratinger er mangel på regional kontekst. Vår bank har blitt trukket i poeng for å ikke oppgi informasjon rundt en rekke ting som er lovfestet i Norge, som hvorvidt de ansatte har rett på foreldrepermisjon ved fødsel. Slike spørsmål viser at ratingen tar lite hensyn til regional kontekst. Det kan absolutt forekomme at næringslivet ikke følger lover og regler i mange land og regioner, også i Norge, men det er ikke tilfelle for tilgang på foreldrepermisjon i norske banker. God kunnskap om hva som er utfordringer for næringslivet i et land eller region må ligge til grunn når man vurderer næringslivet i den regionen. Dette henger sammen med bransjemessig kontekst.

Hensynta bransjemessig kontekst

Utfordringene i byggebransjen er ikke de samme som i bank, eller i et industriselskap som produserer aluminium. Ratinger må både ha god kunnskap om utfordringer i gjeldende bransje, og kunnskap om hvilke tiltak som har effekt i den aktuelle bransjen, inkludert verdikjeden.  

Dette siste punktet bringer alle de andre forbedringspunktene sammen: Vi trenger mer spesialiserte bærekraftratinger innen spesifikke bærekraftstema, som er tydelige på hva de måler og hva de ikke måler. Kunnskap både om temaet de skal vurdere, helst gjennom samarbeid med eksperter er avgjørende. Det er også kjennskap til hva som er vesentlig for den aktuelle bedriften, i den bransjen og regionen virksomheten og dens verdikjede opererer i. 

Disse forbedringene er viktige for at bærekraftsvurderinger og ratinger skal være nyttige for de som skal bruke dem, også etter at det kommende EU-regelverket har hjulpet med standardisering og harmonisering.

Karoline Bakka Hjertø er leder for bærekraft og samfunn i Sparebank 1 Østlandet.